Under høsten 2024 publiserte TV2 serien «Under Guds øye» rystet en hel nasjon med historiene fra tidligere medlemmer som har brutt med sine familier og vært under ekstrem sosial kontroll i mange år.
Mange har blitt sjokkert over hvordan tidligere medlemmer har latt seg manipulere i så stor grad. Medlemmer har blitt veiledet til å bryte med sine foreldre, kastet barnebarnas julegaver i søpla, invitert lederskap innenfor intimgrensene, gitt penger på bekostning av egne behov, latt ledere bestemme hvor mange barn du skal ha osv. Alle tidligere medlemmer har, i tillegg til undertegnede, blitt utsatt for manipulasjon i mer eller mindre grad. Alt etter hvordan dine sosiale poeng gjennom din lydighet, gav deg sjansen til å komme så nært den innerste krets som mulig.
Imidlertid virker det som mange tror at dette er mekanismer som skjer utelukkende i ekstreme miljø som Knutby og Sannhetens Ord. Flere har uttrykt; «jeg kunne ikke latt meg bli manipulert på en slik måte!», eller «det skjer ikke i vår menighet!» Personlig tror jeg menigheter og ledere trenger å forstå disse mekanismene og hvordan de fungerer. Det kan sikre at menigheter ikke havner i samme uføre som ekstreme miljø som beskrives av TV2 «Under Guds øyne».
I tidligere studier har jeg lært om påvirkningsteoriene til Robert Cialdinis, og deriblant prinsippene rundt sosiale bevis og «liking» (engelsk for «det å bli likt). Dem er svært relevante når vi ser på hvordan religiøse samfunn eller sekter skaper kollektiv atferd og enhet blant medlemmene. Noe som er en forutsetning for å kunne gjennomføre kontroll og manipulasjon fra grenseoverskridende ledere.
𝘋𝘦𝘳 𝘢𝘭𝘭𝘦 𝘵𝘦𝘯𝘬𝘦𝘳 𝘭𝘪𝘬𝘵, 𝘵𝘦𝘯𝘬𝘦𝘳 𝘪𝘯𝘨𝘦𝘯 𝘴æ𝘳𝘭𝘪𝘨 𝘮𝘺𝘦!
𝑾𝒂𝒍𝒕𝒆𝒓 𝑳𝒊𝒑𝒑𝒎𝒂𝒏𝒏
Det første prinsippet som er en forutsetning for manipulasjon, er «liking». Prinsippet forklarer at vi er mer tilbøyelige til å bli påvirket av folk vi liker, enten fordi vi føler en forbindelse med dem, beundrer dem, eller deler en felles identitet. Mange pinsekarismatiske menigheter spesielt har ledere som utstråler karisma, varme, eller en overbevisende tro på sitt budskap. Dette skaper en følelse av respekt og lojalitet hos medlemmene.
Dette fremmer en gruppetilhørighet gjennom fellesskapet med en følelse av å være i familie, noe som kan gi en sterk emosjonell tilknytning. Når man liker de andre medlemmene, blir det vanskeligere å stille spørsmål ved gruppens regler eller tro. Mange sekter benytter strategier der nye medlemmer blir overøst med oppmerksomhet, såkalt «lovebombing», med anerkjennelse og ros for å styrke følelsen av å bli likt og ønsket. Dette skaper en sterk gjensidig lojalitet. Når folk føler seg akseptert og likt, er de mer mottakelige for budskapene som formidles. Over tid kan dette skape en situasjon der individet ikke bare aksepterer, men også forsvarer gruppens overbevisninger fordi de føler at deres identitet er tett knyttet til fellesskapet.
Den andre forutsetningen omhandler sosiale bevis og dette prinsippet betyr at mennesker ofte ser til andres handlinger for å bestemme hva som er riktig å gjøre, spesielt i situasjoner med usikkerhet. Jo flere som gjør noe, desto mer riktig virker det. Sekter skaper et miljø der medlemmene ser at «alle andre» deltar i de samme ritualene, følger de samme reglene og uttrykker de samme overbevisningene. Dette gir en sterk følelse av at dette er den «riktige» måten å leve på. I Sannhetens Ord ble en av disse handlingene det å spørre om råd. Å spørre om alt fra antall barn og prevensjonsmiddel, til ferier og fritidsaktiviteter, eller hvilken bil du skulle kjøre. Det ble en uskreven regel, og etter hvert normen for de fleste medlemmene. Ingen ønsker å være en avviker, men alle vil være akseptert og inkludert i fellesskapet. Denne følelsen forsterkes ved å handle likt med alle de andre.
I tillegg vil lederskap ved å isolere medlemmene fra eksterne perspektiver og valg, forsterke avhengigheten av de interne sosiale bevisene. Ved å spørre om råd vedrørende relasjoner til familie, om dra på kulturelle aktiviteter, eller rett og slett unngå fellesskap med andre kristne, blir de sosiale bevisene en viktig del av strukturen til gruppen. De ser kun det som skjer innenfor gruppen, noe som eliminerer muligheten til å sammenligne seg selv med alternative normer eller livsstiler. Når et nytt medlem ser at alle andre er overbevist, vil de oppleve et press om å tilpasse seg. Hvis man ser at andre tilsynelatende «trives» og «blir opplyst», kan det føles som en naturlig vei å følge etter.
Men dette skjer vel ikke i alle sammenhenger? Nei vel. Hva når prekenen er over og de fleste uttrykker en overveldende positivitet av det den karismatiske og engasjerte predikanten. Og de spør deg; Det var vel et herlig møte, ikke sant? Det var så sterkt, og Guds nærvær var så påtagelig! – Hvem vil bestride det? På tross av at du selv ikke følte det på den samme måten, heller ikke kjente du at Guds kraft rørte ved deg. Vil du være den som står alene og sårbar med tanker om ikke å være like velsignet som de andre? Om du overgir deg til gruppens narrativ, på tross av dine motstridende følelser, er du faktisk i ferd med å bli hjernevasket.
De fleste menneskene ønsker bare å finne en tilhørighet. Det er helt normalt. Det er naturlige behov og lengsler som ligger ned i mennesket. Ved å eksponere medlemmer for sosiale bevis over tid i en isolert setting, kan føre til at menigheter gradvis kan omforme andres overbevisning. Dette skjer da uten direkte tvang fordi folk internaliserer normene de observerer som sine egne. Dette er det som populært kalles for hjernevask.
Sosiale bevis og «liking» er deler av all gruppedynamikk, og kristne menigheter er ikke et unntak. Alle mennesker er under samme kår. Vi trenger bekreftelser og inkludering. Vi er i behov av å bli elsket, sett og hørt. Derfor om ledere ikke er oppmerksom på disse naturlige påvirkningsteoriene vil man stå i fare for at mekanismene kan utnyttes og misbrukes av ledere i kristne menigheter.