Tenk om du, du som har gitt masse av deg selv til andre mennesker, vist dem kjærlighet og har gjort ditt beste for å veilede og oppmuntre – tenk om du faktisk har forårsaket smerte og dype sår? Jeg husker godt hvor jeg satt når den tanken slo meg.
I flere år jobbet jeg som ungdomsarbeider i menighet. Noen måneder før korona-pandemien brøt ut begynte jeg på en master. Da pandemien brøt ut husker jeg at jeg satt på kontoret og studerte. Jeg lærte om traumer og hørte personlige historier, samtidig som jeg jobbet med en presentasjon om min egen utvikling av bibelkunnskap og evne til tolke den som en ressurs i lederskap. Plutselig forstod jeg at jeg kan ha påført ungdommene mine smerte og/eller gjort dem sårbare for overgrep, på grunn av noen av meningene, praksisene, og kulturen jeg hadde adoptert og videreført i min kristne kontekst. Selv om jeg kanskje ikke direkte påførte smerte, har jeg vært en del av en kultur med usunne trekk som jeg da var positiv til og promoterte – fordi jeg ikke visste bedre. Dette er jo også ulempen med det høye fokuset på disippelskap: man blir bedt om å lære fra ledere som har mer erfaring, lytte til det de preker, ha de som mentorer og se på de som eksempler på hvordan man skal leve et kristent liv. Jeg fikk høre at vi burde si som Paulus: «Følg mitt eksempel, slik jeg følger Kristi eksempel» (1 Kor 11:1). Men tenk om noe av det vi viderefører, ikke er så «Christ-like» som vi har blitt fortalt?
Vi må innse at det er alt for lett å påføre andre smerte ubevisst – selv når vi gjør ting i beste mening. Dette er en viktig del av det å forebygge. Èn ting er å forebygge at mennesker som bevisst går inn for å utnytte andre mennesker ikke får muligheten til det. En annen ting er å forebygge at mennesker, som du og jeg, ubevisst er med på å påføre de rundt oss dype og langvarige sår. Men hvordan gjør vi dette? Det er ikke et raskt og enkelt svar på det – som forøvrig er grunnen til at det ble en hel bok.
En del har med kunnskap å gjøre: kunnskap om traumer og traumeresponser, kunnskap om makt og forståelse av makten vi har som individ og i samfunnet som f.eks hvordan vi ubevisst kan spille på andre sine følelser for å få de til å gjøre det vi vil ved å påføre andre skyld- og skamfølelse. En annen del har med respekt og grensesetting å gjøre. Vi må lære å respektere både våre egne grenser og andre sine. Lære å lytte til visdommen som Gud har skapt inn i vår egen kropp, innse hvordan fortidens sår påvirker oss i dag, og være opptatt av vår egen emosjonelle velvære. Vi må rett og slett lære å elske vår neste som oss selv (Matt 22:37).
Det er ikke uvanlig å bli utslitt innenfor kristent arbeid. Det settes ofte høye krav, og det er lett å glemme at vi kun er et menneske. Kravene man møter kan være både indre- og ytrestyrt: det kan stilles umenneskelige krav fra ledere eller andre i menigheten, eller vi kan ha umenneskelige krav til oss selv. Men hva skjer når man blir utslitt?
Vi har alle noe som heter et toleransevindu. Når vi er i toleransevinduet vårt klarer vi å håndtere stress og hverdagen på en god måte. Men hvis vi overveldes, kan vi havne utenfor dette vinduet og den delen av hjernen vår som klarer å være selvbevisst, empatisk, planlegge og reflektere skrues faktisk av og vi føler at vi mister kontroll. Dette kan resultere i usunne forsvar og overlevelsesstrategier. Eksempler på dette er at vi begynner å tenke at verden er svart-hvitt (f.eks enten er den god eller ond, enten er du for meg eller så er du mot meg), vi klarer ikke å vise empati og forståelse, man kan bli perfeksjonistisk, få sinneutbrudd og bli kontrollerende. Andre tegn på at man er utenfor toleransevinduet er at man kan slite med angst og depresjon.
Noen ganger skal det ikke mer til enn at kroppen gjenkjenner en ubehagelig følelse før den blir aktivert og tar oss utenfor toleransevinduet vårt. Dette uten at vi bevisst skjønner hva som skjer. Skam kan ofte gjøre dette. Brenè Brown beskriver skam som den intense smertefulle følelsen eller opplevelsen av å tro at vi er mangelfulle og derfor uverdige til kjærlighet, tilhørighet og tilknytning. Har vi opplevd mye skam setter det dype sår i oss, og kroppen vår vil ubevisst jobbe for å beskytte oss mot å føle denne følelsen. Har du opplevd at du prøver å fortelle noen hvordan du føler, og de legger skylden på deg i stedet? Dette er en måte å unngå å kjenne på skamfølelse, og det er grunnen til at at man sier «hurt people, hurt people». Hvis vi skal prøve å unngå å påføre de rundt oss sår, så er det viktig at vi gjenkjenner våre egne sår, at vi klarer å se når disse sårene blir aktivert og dermed klarer å ta mer bevisste valg rundt hvordan vi reagerer. Vi kommer til å tråkke feil, og så er det heldigvis sånn at vi er kun mennesker. Det er menneskelig å gjøre feil. Det aller viktigste er at vi klarer å reparere på en god måte og stå til ansvar for det man har sagt/gjort.
Jeg vil understreke at fokuset i denne artikkelen handler om hvordan vi kan unngå å ubevisst påføre andre smerte. Folk som bevisst går inn for å manipulere vil bruke anger som en teknikk og det virker som om de genuint vil reparere relasjonen. Da blir reparasjonen ofte tomme ord og de tar ikke ansvar for handligene sine.