Det er tre teologiske hovedstrømmer som har oppstått under, eller på grunn av den karismatiske bevegelsen fra 1970-tallet. Det ene er Sheperding-bevegelsen som nær kløyvde karismatikerne på midten av 70-årene, den andre er apostel- og profetbevegelsen og den tredje er trosbevegelsen som på en måte skjøt fart i vakuumet etter feilslått karismatikk og som har løftet frem det vi kan kalle herlighetsteologien.
Det er tre retninger av karismatisk autoritetslære. Felles for alle er at de sterkt berører begreper som omhandler autoritet, både åndelig og kjødelig. Autoritet er fellesnevneren og går som en rød tråd i disse tre teologiske plattformene. Både i hvordan læren kan forståes, men også hvordan menighetslivet blir organisert og praktisert. Hos den første, nemlig apostel- og profetbevegelsen, kjennetegnes gjennom en anerkjennelse av autoritet som ligger til de bibelske tjenestegavene og særlig disse to som nevnes blant de fem tjenestegavene i Paulus brev til Efeserne. Perspektivet her er å være en autoritet som anerkjennes og utøver autoritet på den kristne menigheten.
Det andre perspektivet for autoritetslæren er å være under en autoritet, eller covering. Shepherdingbevegelsen utvidet autoritetslæren til å omfavne mennesker til å stå under de åndelige tjenestene sin beskyttelse. Slik at Guds løfter om beskyttelse og velsignelse vil være til stede så lenge du er under en overordnet autoritet.
Den tredje autoritetslæren er det som identifiseres gjennom det vi kan kalle bekjenneslesbevegelsen (trosbevegelsen) og læren om å tale autoritet i din egen bekjennelse til velsignelse, helse og rikdom.